Niels Jensen var gift med Kirsten Svendsdatter.1,2 De bodde på slutten av 1600-tallet i et hus som lå ved Klyvebekkens utløp på Bjørntvedtsida (østre side), like ved der hvor Kiilebrua - i senere år kalt Fiskebrua - ble anlagt et stykke ut på 1700-tallet.3 Elveløpet er forlengst fylt igjen, og Klyvebekken er lagt i rør. Det siste huset som sto på denne tomta ble revet i 1970-årene for å gi plass for utvidelse av Porselensfabrikken.
Niels og Kirsten er de tidligste kjente beboere av dette huset som ifølge Chr. Abrahamsen senere fikk brannmatrikkelnummer 65, og enda senere adresse Vestregate 33.4 De er også de første i vår slekt som med sikkerhet har bodd i Porsgrunn. Selv nedstammer jeg fra dette paret i tiende ledd. Det er sannsynlig at minst en av de to har aner her enda lenger tilbake, dette har jeg dog ikke kunnet dokumentere. I Porsgrunns historie kan det leses at blant de 7 personer på Vestsida som i 1641 betaler grunnleie til Gimsøy klostergods finnes en Peder Nielsen.5 Dette kan være Niels Jensens bestefar, han har selv en sønn ved samme navn, og i så fall har hans far hett Jens Pedersen.5a
Peder Claussøn Friis noterer i 1576 at «2½ Mile ind fra Haffuit kommer Skiene-Elff ud i den Fiord, oc kaldis det Sted Porsgrund».6 Han navngir ingen andre steder mellom Langesund og Skien. Dette kan vel tyde på at det her allerede da har eksistert en smule bebyggelse, og muligens et par lasteplasser. Det regnes også som temmelig sikkert at dette eldste Porsgrunn lå på Vestsida.7
Hundre år etter at hr. Peder seilte forbi på vei til «herredagen» i Skien, har mye forandret seg. Elva er til de grader grodd igjen av sagflis at båtene ikke lenger kan gå opp til Skien. Tollboden er av den grunn flyttet til Porsgrunn, hvor et lite samfunn bygd på trelastutskipning er i full blomstring. På denne tida setter Niels og Kirsten sitt bo i huset ved Klyvebekkens utløp. Arvet en av dem dette huset etter sine foreldre? Visse ting kan tyde på det. I 1733 bortskjøtet sønnen Svend Nielsens enke, Charlotta Amalia Neuspitzer, til Søfren Spar den gamle bygning med «bryggestø fra Arilds tid».8 Formodentlig er dette nevnt for å stadfeste hevd på bryggeplassen, men det kan også tyde på at bebyggelsen her er meget gammel og har vært lenge i familiens eie. Da er det sannsynligvis snakk om mere enn de tiårene som har gått siden Niels og Kirsten overtok.
Koppskattmanntallet år 1700 teller opp 41 husstander på Vestsida. Her finner vi to personer ved navn Niels Jensen. Den ene er «seilingsmann» og betaler såvidt mye som 2 riksdaler i skatt (som tilsvarte en halv årslønn for en tjenestepike). Den andre er oppført blant de «fattige strandsiddere i armodig tilstand», han er «undertiden seiler», gift, og betaler 32 skilling i skatt. Imidlertid er det skifte etter «vår» Niels i 1702, hvor han benevnes som styrmann. Den andre Niels Jensen er også oppført i 1714 som handlende med borgerskap til Skien. Vi må derfor med rimelig sikkerhet kunne anta at vår Niels Jensen er den «fattige strandsidder».9
Det var nok allikevel ikke fullt så smått bevendt som denne «ligningsattesten» vitner om. Vi har nok av eksempler på tilsvarende elendighetsbeskrivelser fra skattelistene, også fra vår egen tid. Skiftet av 1702 forteller om en helt annen virkelighet. Etter en oppramsing av diverse «Tin, Jernfang, Træfang, Linklæder» som ikke akkurat vitner om svart armod, og «Den Sal: Mands Gangklæder» (som dog ikke besto av mer enn en «pendress» i svart og en sjømannshabitt) finner vi at huset fantes «vel bebygd»: I stuen en jernkakkelovn, et stort kjellerskap, et bord med skuffer under og kistebenker. Videre et kjøkken, og et kammers på nordre side, hvor det sto nok en jernkakkelovn. Et kammers på vestre side med slagbenk og skorstein. På vestre side fantes også en innhegnet gårdsplass med vedskjul. På sydvestre side en stor innhegnet hage, og nok en innhegnet «kålhage» på østre side tvers over gaten hvor det også sto et vedskjul og et bryggerhus. Hele herligheten takseres til 140 riksdaler. Til fradrag går diverse løsgjeld på vel 50 daler.10
Her er relativt rommelige kår, og som vi ser var det god plass på Vestsida i de dager. Forholdene er rent landlige, med egen kålåker tvers over gata (dette var før potetens tid, og kålen var selve basisgrønnsaken). Var dette vanlig standard for «de fattige strandsittere»? Til sammenligning kan vi se på huset til naboene Hans Tolfsen og Lisbet Kjeldsdatter, som var mennesker av god familie: Hans var bror til lensmannen i Holla, Gunder Tolfsen på Romnes, og onkel til lensmannsfruen i Solum, Marichen Tygesdatter på Åfoss. Lisbet var datter av Kjeld Thommesen på søndre Bjørntvedt, en av distriktets rikeste bønder. (Hans og Lisbet var for øvrig foreldre til Marichen Hansdatter som ble Gunder Solvesen Buers siste hustru, og senere Porsgrunns rikeste enke, men det er en annen historie.) Året etter, altså i 1703, takseres huset deres til kun 50 riksdaler. Dette huset er da også av langt enklere standard.11 Det ser altså ut til at Niels Jensen og hans familie var blant de bedre stilte av strandsitterne på Vestsida rundt år 1700. Hvor kom så denne relative velstand fra?
Vi vet at trelasteksporten tidligere for det meste var på utenlandske hender: Engelskmennene og hollenderne kom selv og hentet sitt tømmer og sine bord. Den stedlige skipsflåten var høyst beskjeden, og besto av små skuter. Nettopp i 1690-årene har for første gang en større del av trelasteksporten begynt å gå på skuter hjemmehørende i distriktet, og disse årene ble betegnet som en «gyllen tid» for Englandsfarten.12 Niels har utvilsomt vært med på dette oppsvinget i den lokale skipsfart, og derved forøket sitt bo. Når det regner på presten, drypper det på klokkeren.
Det er god grunn til å anta at den mest innbringende geskjeften for de lokale sjøfolk lå i mer eller mindre illegal handelsvirksomhet. Vi vet fra forskjellige kilder at både ut- og innsmugling av varer var betydelig, og tollerne beklager seg stadig over at befolkningen stiller seg på de «lovløses» side: I 1718 klager toller Arentzen over at hans betjenter «ikke for penger kan nyde deres (dvs. i dette tilfellet befolkningen i Langesund) hjelp om de så begjærte», mens derimot skippere som ville smugle fikk all den assistanse de kunne ønske.13 I en tid da statsmakten sto svakt, og korrupsjon blant embetsmenn snarere var regelen enn unntaket, var vel ikke dette så merkverdig. Toller Arentzens beklagelse er nok i stor grad et spill for galleriet for å bortforklare sviktende tollinntekter, selv om beskrivelsen av almuens uvillighet til å stille opp med hjelp for å skaffe kongen penger i kassa sikkert er riktig - fenomenet er forsåvidt kjent fra alle tider. En detalj som er meget betegnende for tidens ånd er at tolleren Jørgen Erboe i 1690-årene figurerte som skipsreder, noe som uttrykkelig var forbudt, men som ingen allikevel fant det verdt å påtale. Kåre Svalastoga bemerker: «Dette forhold, at den kongelige toller over Langesunds tolldistrikt saboterte de kongelige forordninger og at den kongelige magistrat i Skien så gjennom fingrene med det, kaster et skarpt lys over en fundamental svakhet ved det absolutte enevelde i Danmark-Norge.»14 (En liten digresjon: Disse ordene ble skrevet i 1943, og kan også leses som en forsiktig hentydning til de dengang rådende omstendigheter.)
Svalastoga nevner også et annet interessant forhold for den hjemlige skipsfarten: Det var svært begrenset hva de norske skutene fikk lov til å bringe inn i landet. Av hensyn til dansk landbruk var import av korn fra England belagt med strenge tollsatser eller helt forbudt. Ifølge Svalastoga gikk derfor fartøyene praktisk talt i ballast tilbake til Norge.15 På papiret er nok dette riktig, men sett på bakgrunn av mentaliteten for øvrig er det ikke urimelig å anta at virkeligheten var en annen. Faktum var vel helst at kongen ikke fikk noen tollinntekter av denne importen, mens tollerne derimot fikk sitt høyst personlige vederlag. Annerledes kan man knapt forklare den dramatiske velstandsøkning som fant sted blant rederne og de sjøfarende i distriktet i disse årene, og den derav følgende oppblomstring for hele lokalsamfunnet.
Gjennom ulike kilder tegner det seg et, paradoksalt nok, idyllisk bilde av Porsgrunn på tidlig 1700-tall: Her lever lokalbefolkningen og kongens tjenestemenn side om side, og til tross for at det foregår omfattende toll- og skattesvik ser det ut til å være små motsetninger mellom dem. I realiteten gjør de vel felles sak. Psykologisk sett er dette ikke det spor merkelig: Kongen satt langt unna i København, og skattlegging, påbud, forordninger og utskrivning til krig har aldri vært ansett som populære tiltak.
For avslutningsvis å knytte tråden tilbake til Niels Jensen: Et talende bevis på det gode og gemyttlige forholdet på det personlige plan mellom sjøfolk og tollere i distriktet, er det faktum at hans sønn Svend - som også var sjømann - giftet seg med datteren til tolleren Jan Jacob Neuspitzer.
I kirkeboka for Solum står anført 24. juni 1701: «En død: Niels Jensen Styrmand». Det betyr vel antagelig at han ble gravlagt denne dagen.16 Det før omtalte skiftet etter ham ble holdt den 8. april 1702.17
Denne artikkelen ble produsert som HTML-rapport fra The Master Genealogist for Windows 21. september 1999 18:59:19. Den opprinnelige HTML-koden av type «taggsuppe» er siden fullstendig omarbeidet til gyldig XHTML 1.0. Innhold og kildehenvisninger er oppdatert med ujevne mellomrom.
Sist revidert
29. mai 2007